Velkommen til TBS sin faste utstilling

TBS Gallery lever og ånder for Tore Bjørn Skjølsvik. Hans verk fremstiller kjente og ukjente personer, alle med en menneskelig og jordnær kvalitet. Utstillingen legger hovedsakelig vekt på én kunstner og hans kreative uttrykk, men fletter inn verk fra andre kunstnere for å forsterke et spesifikt formspråk og en samtidskontekst. Sverre Bjertnes, Per Palle Storm og Liv Bergh føyer sine individuelle preg til galleriets atmosfære. Galleriet åpnet den 19. mai 2019 og har siden da vært med på å fremme og vedlikeholde Oslos satsning som kulturby.

Verk i det offentlige rom

Skjølsvik har satt sitt preg på omverdenen, og med over sytti skulpturer og malerier, er han en av de nålevende norske kunstnerne med flest verk i det offentlige rom. Verkene hans er utstilt i hele landet, flere er samlet på Vestlandet og i Trøndelag. Blant dem finner man skulpturen Klippfiskkjerringa i Kristiansund, det er et av hans mest kjente verk. Skulpturen fremstiller en eldre kone med klippfisk i hånden, hun betrakter byen sin med havet i ryggen. For mange har skulpturen blitt et symbol på byen Kristiansund. Skulpturen har en familiær følelse, kanskje fordi modellen var Skjølsviks egen mor. Ved Oslo S står Gatebarnas far, en skulptur som hedrer Arne Skarpsno (1926-2008). Skarpsno jobbet iherdig for å bedre livet til hjemløse og rusmisbrukere og fikk dermed kallenavnet som verket er oppkalt etter. Her blir en omsorgsfull, ukjent mann løftet opp fra gata og plassert på en pidestall. Kunstneren har selv ved flere anledninger uttrykt et ønske om «å lage vanlige folk, arbeidsfolk». Denne tendensen, dette ønsket om å løfte frem det hverdagslige, går igjen i flere av Skjølsviks skulpturer.

Den permanente utstillingen

Maleriene til Skjølsvik består ofte, lik impresjonistene, av korte, raske strøk, som fra tid til annen lar lerretsduken skinne gjennom. Malingen gir inntrykket av å være påført på et blunk, med raske, lette bevegelser. Slik fester han det avbildete øyeblikket mellom lerret og pigment. Knadde former, fingeravtrykk og en ru overflatebehandling preger Skjølsviks skulpturer. Den dynamiske prosessen bak skulpturene kjennetegner det ferdige produktet. Formlikhet prioriteters framfor en hyperrealistisk detaljrikdom og igjen fornemmer man et momentum. Det virker som om verden stanset i det brøkdelssekundet da Skjølsvik arbeidet, og de statuene som fulgte, ble de eneste vitnene da verden gjenoppsto.

Flere av Skjølsviks skulpturer er malt, og noen av bronsestatuene har fått påført gips og leire i ettertid. Det er i sammensmeltningen mellom gips, bronse, tre, leire, marmor og maling, til og med isopor, at Skjølsviks lekenhet og eksperimentering bryter gjennom. Hans konstante vilje til å utforske viser seg i hans mot til å hugge vekk og påføre, ved å bearbeide støpte og utskårede skulpturer. Skulpturene er som regel bemalte og de sterke fargene gjør dem livaktige og friske. Skjølsvik setter spørsmålstegn ved den klassiske trenden hvor en skulptur er ensfarget og tro mot sitt materiale. Han ytrer: «Hvorfor skal alle skulpturer være brune?!». I det offentlige rom slutter Skjølsvik seg til den klassiske metoden, men på galleriet finner man et lekent og eksperimentelt uttrykk. Med fargelagte statuer bryter den permanente utstillingen med den anonyme tradisjonen.

Tematikk

Felles for alle verkene er en observasjon av bevegelse og menneskets vesen. Fremhevede plan og grunnleggende former definerer utstillingens formspråk. Røffe strøk og siselerte overflater skaper tekstur i verkene. Detaljarbeidet er sjeldent og beskjedent, motivets viktigste egenskaper fremstilles. Komplekse følelser blir kanskje mer fremtredende med et slikt elementært formspråk. I møtet mellom følelser og bevegelser, i møtet mellom det psykiske og det fysiske, trer de menneskelige avbildningene frem. Om det er i et kjent motiv som i maleriet av Erna Solberg eller i en skulptur av en liten gutt innsvøpt i sin egen verden, så er det ikke samtidens rammer som veier tyngst, men hvordan de forholder seg til og responderer på omstendighetene rundt dem. Det er bevegelser, farger og kroppslige følelser du møter i Skjølsviks verk: her ser du ikke bare en statue av en hest, du opplever en avbildning av hestens bevegelse, et frosset øyeblikk i en verden som sjelden står stille. 

Den permanente utstillingen på TBS kan tolkes på utallige måter. Selv tillater Skjølsvik seg å ha det moro med prosessen. Humoren ligger i utforskningen og utfordringen i å skape, i å fange et tidsrom. Der det stilles spørsmål, men ikke gis svar, starter den kunstneriske nysgjerrigheten: Hvor kommer den frie bevegelsen fra og hvordan kan den gjenspeiles?

Verk som skiller seg ut

I 1970 lagde Skjølsvik sin første skulptur med intensjonen om å male den senere. Det var en treskulptur av Nikolai Astrup, en kjent norsk kunstner. Den fremstilte kunstneren holder en pipe opp mot et avkappet hode, der det tidligere var en hatt. Han er malt i duse farger, en hvit malingsflekk skal indikere en skjortekrage. Siden skulpturens tilblivelse har Skjølsviks stil og fargepalett økt i intensitet og styrke. Man merker en forsiktighet i de første malte skulpturene hans, samtidig er en nysgjerrighet tydelig til stede. Astrup skulpturen skal være den første av mange kunstneriske eksperimenter og preger måten Skjølsvik arbeider på de neste tiårene.

Året etter hogget Skjølsvik ut en ny treskulptur med tittelen Skomaker Åkre. Motivet, en eldre skomaker, sitter bøyd over en sko. Det er trygghet og erfaring i handlingen han utfører. Skulpturen skildrer et privat øyeblikk, der skomakeren sitter med senkede skuldre, oppslukt i sitt arbeid. Emnet er basert på en nær venn av Skjølsvik, de ble kjent da han var en ung kunstner boende i Trondheim. De tilbragte flere timer i skomakeren sitt verksted. Slik oppsto motivet, fra studier basert på timer brukt i en kamerats fortrolige selskap. Dette kan ha bidratt til verkets personlige preg. Trefiguren har blitt gjenskapt flere ganger i gips og bronse. Det er over 40 år siden skomakeren levde, men motivet, skomakeren oppslukt i sin vante rutine, bærer Skjølsvik fortsatt med seg den dag i dag.

Fridtjof Nansen, en velkjent skikkelse, er også representert i utstillingen. Her skildres Nansen med en portrettlikhet som unngår å avsløre hver minste detalj. Det er fingeravtrykk, dype spor og grove overflater. Det er knadde former som utgir seg for å være en kjent norsk figur. Fridtjof Nansens portrett forvandles til abstrakte former og plan. Skjølsviks kvalitet som en samtidsaktuell kunstner kommer frem i dette møtet mellom tekstur og gjengivelse.

Utstillingen viser også skulpturer av Kong Olav og Kong Harald og statuer av kjente norske figurer som Ole Gunnar Solskjær. I tillegg møter man malerier og skulpturer fra typisk norsk yrkesliv, som for eksempel Sildekona, Trelastarbeideren og Sjømannsfamilien.

Galleriet, en liten perle i Oscars gate

Utstillingen står i et vakkert herskapshus tegnet i 1858 av den anerkjente arkitekten Georg Andreas Bull. Bull hadde hovedansvar for å tegne flere av villaene i Homansbyen og et av Oslos mest kjente signalbygg, Østbanehallen, som Skjølsviks egen Gatebarnas far står foran i dag. Eiendommen i Oscars gate består av et hovedhus, en tidligere stall og et vakkert uteområde prydet av flere av Skjølsviks skulpturer. Galleriets hager har derfor blitt omtalt som Oslos minste skulpturpark. TBS fungerer ikke bare som et galleri, men også som hjem og atelier for kunstneren Tore Bjørn Skjølsvik. Denne unike kombinasjonen gir galleriet muligheten til knytte tette bånd mellom verk, kunstner og utstillingen i sin helhet.

Avslutning

Den permanente utstillingen her på TBS har følgelig et variert uttrykk, der flere av arbeidene reflekterer vår egen upolerte tilværelse blandet med monumentale verk. Slik kan det også oppstå uventede møter med mer beskjedne liv. Her kan man støte på en rolig skomaker eller en liten gutt, knelende ved vannet forvillet i egne tanker. Disse stille, autentiske øyeblikkene medvirker til utstillingens appell og forvandler den til et levende narrativ midt i hjertet av Oslo.